torsdag 23. desember 2010

God jul - fra alle oss - til alle dere!



Ettter å ha bodd tre måneder sammen med familien Da Costa skal vi nå feire jul sammen. Som en julehilsen til Norge bestemte vi oss fra å skrive ned et eventyr fra Øst-Timor. Min husvert Pedro kommer fra Alas Manufahi, en liten fjellandsby i distriktet Same. Øst-Timor har en stor tradisjon for muntlige fortellinger; sagn, myter og eventyr. Det er et land på størrelse med Buskerud som har 30 ulike språk, et av språkene er det kun 3000 som snakker. Folkegruppene har levd uten mye kontakt med hverandre. I dag er landet i forandring og det gjøres nå et arbeid for å bevare tradisjonelt håndverk og kulturelle uttrykk.

Den norske kulturen har blitt betegnet av en klok mann for å være knyttet til Askeladden som dypkulturelt fenomen (Takk Ola Knutson Østerdal for tips). Askeladden samlet som sagt det andre ikke så noen mening i. Mot alle odds så vant ham (kanskje er det derfor vi alle en dag tror vi kommer til å bli lottomillionærer). Denne julen samlet vi et eventyr fra Øst-Timor som kanskje andre vil finne verdifult å lese. Historien har blitt fortalt av foreldre til sine barn i generasjoner i Pedros landsby. Den har aldri blitt skrevet ned før, heller ikke på tetun (offisielt språk). I Øst-Timor har en ikke ennå fått så mange fortellinger rundt julen. Julefeiringen kom med portugiserne, men det er en stor feiring. Det er en tid hvor familie og venner kommer sammen. I kveld blir det fest i nabolaget; mat, vin, musikk og dans. I morgen drar vi på stranden.

Folkefortellinger har stått sentralt i julefeiring, det samme har samhold og felleskap. Vi sender derfor denne julehilsen med Amanura Maunaru og bilder fra livet i Øst-Timor til dere!


Fra andre siden av kloden: God jul - fra alle oss - til alle dere!




Amanaru Maunaru

For lenge, lenge side, var det en gammel mann og gammel kvinne som levde med sin eneste datter. De var rike, hadde mye mat og mange dyr. Hver dag var mannen ute å arbeidet i sin hage.

En dag så mannen en stor slange som produserte vin fra i en palme. Det var like i nærheten av hans hage. Når natten falt, dro slangen tilbake til sitt hjem.

Mannen bestemte seg for å dra til stedet slangen produserte vin tidlig neste morgen. Da han kom til stedet og så vinen, tok han all vinen og bringte den med seg hjem. Da slangen ankom stedet fant han at krukken som han hadde vinen i var tom.

Slangens navn var Amanaru Maunaru. En dag bestemte Amarau Maunaru seg for å ikke dra hjem da dagen var omme, men sove over der hvor han produserte vin. Neste morgen våknet han veldig tidlig. Han gjemte seg for å overvåke hvem som stjal vinen hans. Han ser da den gamle mannen komme gående mot palmen. Den gamle mannen klatrer opp i palmen. Amanaru Maunaru gikk raskt til palmen og slynger seg rundt stammen. Den gamle mannen var allerede på toppen av treet og kunne ikke komme seg ned. Slangen fortalte ham at han nå visste at det var han som stjal vinen hans. Han fortalte mannen at han ikke ville slippe han ned fra palmen og at han ville spise ham. Den gamle mannen forteller slangen at han kan gi sin datter til slangen. Nå la meg slippe ned fra treet, sier den gamle mannen. Slangen fortalte ham, at han kan slippe ned, med betingelse om at han kan komme å hente datteren hans. Den gamle mannen sa, du kan komme i morgen tidlig.

Den gamle mannen gikk hjem med tungt hjerte og trishet. Han fortalte alt som hadde skjedd til sin kone. De holdt en farvelfest for å si adjø til sin datter. De slaktet mange dyr og festet.

Den neste morgenen kom, og slangen kom til deres hus og tok datteren fra dem. De gråt da datteren og slangen forlot huset. Datterens navn var Bibere. Bibere og Amanaru Maunarus måtte gå over syv fjell for å komme til Amanaru Maunarus hjem. Hun var den første til å bestige fjellet og da hun ventet på slangen sang hun en sang.

I sangen (Maunaru laolailais) fortalte hun slangen til å gå raskere. Ikke lenge etterpå kom Amanaru Maunaru til toppen og hun begynte å gå igjen. Da hun kom på toppen av hvert fjell sang hun sangen om at slangen skulle gå fortere. På det fjerde fjellet fortalte hun slangen at hun var veldig tørst. Hun spurte slangen om det var noen brønn i nærheten. Amanaru Maunaru fortalte henne at det var vann på det neste fjellet. Hun fortsatte å gå og de kom til det femte fjellet. Hun la seg ned og sang videre ”Heia Amanaru Maunaru lao lailais” (gå fortere). Da slangen kom spurte hun igjen etter vann. Slangen fortalte at vannet var på det neste fjellet. Hun fortsatte å gå og kom til det sjette fjellet. Ikke så lenge etter, Amanaru Maunaru, ankom og hun spurte igjen etter vannet. Amanaru Maunaru viste henne vannet. Hun gikk ned for å drikke og badet. Plutselig kom det en ørn.

Hun snudde seg og så på ørnen. Hun fortalte ørnen at Amanaru Maunaru var farlig, så det var best å ikke forstyrre. Ørnen spurte henne om hun visste at Amanaru Maunaru skulle bringe henne til hans hjem for å spise henne? Ørnen fortalte henne at dersom hun ønsket kunne han ta henne med til sitt hus og de kunne leve sammen der. Bibere var enig og ørnen tok henne opp til hans store tre. Da slangen kom ned til vannet for å lete etter jenten kunne han ikke finne henne. Han så opp, over ham, høyt oppe i treet, så han en ørn med jenten. Amanaru Maunaru ble rasende og starter med å klatre opp i treet. Like før han er i toppen tar ørnen jenten og flyr til ørnens hjem. Amanaru Maunaru følger etter dem til ørnens hjem. Ørnen lever på en kliffe på toppen av et fjell. Da de ankommer starter de å koke vann. Amanaru Maunaru er like under kliffen. Ørnen forteller til slangen at han må åpne opp sin munn slik at han kan få sin mat. Amanaru Maunaru åpner munnen på vidt gap og ørnen heller kokende vann inn i den. Slangen faller ned og dør.

Jenten blir senere gravid og ørnen bestemmer seg til å dra for å kjøpe babyklær. Den neste morgenen, drar han over havet. Før han dro hadde han fortalt sin kone at hun ikke matte la sine bryster komme borti ovnen, hvis det skjedde ville Amanaru Maunaru gjennomstå fra de døde. Da hun var alene glemte hun hva ørnen hadde sagt. Ved et uhell kom hun borte i ovnen, Amanaru Maunaru gjennoppstod og startet å klatre opp fjellet igjen. Hun begynte å koke vannet og sang en sang for å kalle på ørnen;” Ei Nai noo makikit lao lailais, Amanaru Maunaru sae ona mai”. Ørnen (makikit) hørte konens sang og fly umiddelbart tilbake til sitt hjem. Da han ankom spurte han igjen Amanaru Maunaru til å åpne sin munn. Han helte ned det kokende vannet ned i hans munn. Amanaru Maunaru falt ned og døde igjen.

En dag bestemte ørnen seg for å plukke opp sine svigerforeldre. Han spurte sin kone om hun kunne beskrive stedet hvor faren og moren lever. Etter å ha fått beskrivelsen flyr han. Da han landet der, var hans svigerforeldre redde for ham. De så på ham nøye. Han gikk bort til dem å introduserte seg til dem. Etterpå tar han med sine svigerforeldre til sitt hjem og alle møtes igjen. De var alle lykkelige over å være sammen igjen.


--------------------------------------------------------------------------------------------------

Mine nye naboer:




Bilder fra livet i Øst-Timor































Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar